Flagget-vårt samlingssymbol

 Norges flagg, i rødt, hvitt og blått, har siden unionsoppløsningen i 1905, vært den norske sjømannstands sterke samlingsmerke. Uansett politisk oppfatning som kunne svinge fra det mørkeste blå til det argeste rød, har flagget vært vernet om og blitt behandlet med respekt og varsomhet. Det er ingen festfrase, men sannhet i dikteren Nordahl Griegs ord «hvert skip under flaggets vift er på det endeløse hav et nytt stykke Norge i drift». Norske sjøfolk har med rette vært stolte av å seile under flagget der det vugget gjennom den bløte monsun, ble flerret av Sydpolens blest og bølget fra Canton til Brest. Ikke noe annet lands sjøfolk har vel i større grad enn den norske sjømannstanden, vernet om sitt eget, kjære flagg. Norges flagg har da også, med rette, fått hedersplasser i Oslo Sjømannsforenings festsal ved to flagg som hvert markerer historiske begivenheter i nasjonens liv. 

 BF2DED6E-B1C2-4673-A896-0FECEE7F607F.jpeg

Det ene flagg pryder nordveggen(bidet over) i festsalen og er en gave fra foreningens berømte æresmedlem, polarforskeren Roald Amundsen. Opprinnelig var flagget en gave fra kjente norske kvinner, anført av fru Sophie Knudsen fra Borgestad, statsminister Gunnar Knudsens kone. Flagget fulgte polarskuten «FRAM» fra Norge til Hvalbukta ved iskanten i Antarktis, og det vaiet fra akterenden av polarskuten mens denne lå fortøyd der sydpolferdens oppholdssted Framheim ble bygget. Herfra gikk Roald Amundsen med fire staute menn på ski gjennom isødet til Sydpolen. Som de første i verden lokaliserte de polpunktet og nådde dette 14. desember 1911. Flagget som nå er i Sjømannsforeningens eie, er det skipsflagg som har vaiet nærmest Sydpolen. Intet skip har, som ?ent, nådd lenger mot syd enn polarskuten «FRAM» gjorde. «FRAM» er jo også det skip i verden som har vært lengst mot nord. Flagget som idag pryder nordveggen i Sjømannsforeningens festsal, ble, av forståelige grunner, ikke tatt med på skiferden til Sydpolen. Det ble med «FRAM» nordover igjen. Noen år senere, i februar 1928, ble flagget skjenket til Sjømannsforeningen av Roald Amundsen, bare noen få måneder før han omkom med flybåten «LATHAM» for å unnsette general Nobile og hans ekspedisjon med det italienske luftskipet «ITALIA». Det er vel ingen tvil om at dette flagget hører med blant Norges mest verdifulle nasjonalklenodier. 

 CC886160-622A-45A3-AFAB-811183F827C0.jpeg

Flagget som pryder sydveggen (bildet over) i festsalen, kan også føres tilbake til en viktig nasjonal begivenhet. I likhet med Fram-flagget må det karakteriseres som et nasjonalklenodium.Flagget markerer en dramatisk hendelse fra siste verdenskrig og er en gave fra et medlem av Oslo Sjømannsforening, sjøkaptein Knut Hornburg. Han var, gjennom en periode i siste verdenskrig, 2. styrmann på D/S «NORFALK», ex «KlTTYHAWK» bygget i U.S.A. i 1919 som ett av de skip Norge overtok under krigen, og som ble administrert av Nortraship med norske sjøfolk.

 D/S «NORFALK» deltok ved invasjonen i Normandie i 1944, den dramatiske begivenheten som innledet sluttfasen av den annen verdenskrig med beseiring av tyske tropper på deres hjemlige jord. D/S «NORFALK» ble imidlertid minesprengt under operasjonen 20. juli 1944, og besetningen måtte ty til livbåtene. Det norske flagget vaiet fremdeles fra aktermasten mens skipet var i ferd med å synke, men Knut Hornburg firte flagget før «NORFALK» forsvant i bølgene og tok det med seg i livbåten. Da han et år senere reiste hjem til Norge, hadde han flagget med seg i bagasjen. Det er dette flagget som idag pryder sydveggen i Sjømannsforeningens festsal, sammen med en beskrivelse av hendelsesforløpet utenfor Normandie.Det omtalte flagg fra D/S «NORFALK» er ikke et rent norsk flagg, men et kompaniflagg for alle skip som Nortraship overtok fra britene under krigen og som ble administrert av Nortraship. Bortsett fra det øvre venstre hjørnet ved stangen og at den midtre splitten mangler, er det identisk med et rent norsk splittflagg. Men det nevnte hjørnet var prydet med et ankersymbol som ga flagget status som Nortraships kompaniflagg. Foruten flagget i Sjømannsforeningens festsal, har Norsk Sjøfartsmuseum og Norges Forsvarsforening et slikt flagg. Flagget er derfor et historisk museumsklenodium som Oslo Sjømannsforening kan være stolt eier av. 

Det norske flagget, ja. Siden 1905 er det selvsagt det rene norske flagg Oslo Sjømannsforening og Norges sjømannstand har vernet om. Det vil imidlertid sikkert forbause mange at sjømannstanden, inkludert Oslo Sjømannsforening, var sterke motstandere av å benytte flagget som det nå er med rene farver, før unionen med Sverige var formelt oppløst. I dette følsomme spørsmål var Kristiania Sjømandsforening helt på linje med de øvrige sjømannsforeninger i Norge og den norske sjømannstand forøvrig. De ønsket ikke å bytte «sildesalaten» med et rent norsk flagg. Dermed var de i sterk opposisjon til selveste Bjørnstjerne Bjørnson hvis fremste frihetssak var å innføre det rene norske flagg. En resolusjon ble således vedtatt 11. april 1893, og den hadde følgende klare ordlyd:

 «Christiania Sømandsforening nedlegger herved en bestemt protest mot det av stortingsrepresentant Jørgen Løvlands bebudede Forslag til Forandring av Vaart Handelsflag. Dette Flag er anerkjent og respektert over hele Verden, og under dette har vaar Sømandsstand vundet Hæder og Ære, og Landet Velstand. Derfor er Flaget vaart kjært som det er». 

Ja, selv etter at det rene norske flagget vaiet fra Stortingsbygningen, etter å ha blitt heist der første gang 15. november 1899, ville flertallet av våre sjøfolk ikke godkjenne annet flagg enn det med«sildesalaten». Først da den formelle oppløsning av unionen med Sverige i 1905 var stadfestet, ble det rene norske flagget godkjent av sjømannstanden som Norges flagg.Senere var det dette flagg som ble holdt i akt og ære. Man kan i ettertid bli forbauset, ja, kanskje litt skuffet og endog sjokkert over den norske sjømannstandens holdning i denfølsomme flaggsaken, men man må vel akseptere noen rimelige forklaringer på dette fenomen. For det første må man huske at sjømannstanden, tradisjonelt sett, har hatt en konservativ holdning. Ikke i politisk betydning, men en konservativ livsholdning. Sjømannstanden ville svært nødig gi avkall på mange av de gamle skikkene som var knyttet til sjømannsyrket, og som beviselig hadde vært til yrkets og skipsfartens fordel. De hadde ofte problemer med å godta alle de nye ting og prinsipper som, ifølge påstand, skulle effektivisere yrket. En annen grunn var vel at «sildesalaten» var vel kjent og innarbeidet internasjonalt. Det er bl.a. hevdet at sjørøverne kjente det, mens det rene norske flagg ikke var så kjent og måtte innarbeides.
En annen, og kanskje viktigere årsak var at den siste unionskongen, Oscar Il, var populær blant norske sjøfolk, ikke minst på grunn av kongens meget betydelige donasjoner til driften av norske sjømannshjem og andre sosiale formål som den norske sjømannstanden hadde fordeler av. Men da Oscar Il i 1905 ble avløst av den danske prins Carl, som tok navnet Haakon VII og ble det frie Norges konge, var det ikke lenger noen tvil blant norske sjøfolk om hvem som formelt skulle regjere i Norge. Det ble hans symbol - det rene norske flagget det nå skulle vernes om. Slik har det i alle år vært senere, noe som beviselig hadde meget stor positiv virkning under den annen verdenskrig, da Norge ble hærtatt av Tyskland, og man meget sårt trengte et flaggsymbol å samles om. 

Og da Kong Haakon VII satte sine ben på norsk jord 7. juni 1945, etter fem års eksil i Storbritannia,var hele Oslo farvet i rødt, hvitt og blått, og ingen flaggbevisste øyne var tørre. Flaggsangen, tidligere nevnt, ble i sin tid skrevet av Norsk Skibsmeglerforbunds eminente, nå avdøde husdikter W. Zacariassen, populært kalt Zakken, med kunstnerinitialet Z. Den synges unisont ved alle festlige anledninger i Norsk Skipsmeglerforbund. Flaggsangen er «utlånt» til bruk i Oslo Sjømannsforenings 150 års jubileumsbok.