Min historie
Ove Fredrik Arctander
1) Da vi kom for nær en lysbøye.
En eftermiddag i 1930 var Wilhelmsens "Tijuca", kaptein Torger Andersen, på vei ut fra New York, bound for Rio de la Plata. Et stykke ute i "renna" hadde vi et uhell, det må ha vært i forbindelse med et møte. Vi fikk rompa for langt over til styrbord side av renna, og huket styrbord propeller i ankerkjettingen på en av lysbøyene.
Jeg var glad fordi jeg ikke stod til rors akkurat da, selv om rorgjengeren kanskje ikke kunde klandres for uhellet.
Problemet var nu: Hvordan skulde vi komme løs fra fanskapet, uten taubåtutgifter, og før Coast Guard kom og knep oss? Styrbord motor kunde vi jo ikke bruke, og hvis vi bakket med babord motor vilde vi kanskje vri oss rundt og bli liggende på tvers av renna.
Men gubben fant på råd; En fortøyningswire med sjakkel i øyet blev stukket ut gjennom bussgattet i akterkant av broen og manet akterover, utenbords til forkant av poopen, hvor bøyen lå og gliste mot oss. Så blev en mann firt ned i båtsmanns-stol, og sjaklet wiren til overbygningen på bøyen. Da mannen var trygt ombord igjen, tok vi wiren til nokken på en av winchene og hev forsiktig inn. La det være usagt om vi hev bøyen forover, eller skuta akterover, men vi fikk i alle fall beistet klar av propelleren. Så kom den vanskeligste del av manøvren. Da bøyen var tvers av aktermasten måtte mannen i båtsmanns-stolen ned igjen for å få sjaklen løs. Men da måtte vi først slakke ut på wiren, og dermed hadde vi ikke lenger bøyen under kontroll. Men det gikk, det også, før det blev helt mørkt og uten at Coast Guard knep oss.
Et humoristisk innslag hadde vi også under denne operasjonen. Hver gang 3. styrmann fikk en ordre av skipperen, svarte han "yes Sir". Til slutt ble Torger Andersen forbannet og sa: "dette er ikke nogen yankeebåt og jeg vil ikke høre dette evindelige yes Sir. Dette er en norsk båt, og her skal det snakkes norsk. Husk det !" 3. styrmann svarte "OK"
2) Skipsbrann - heldigvis ved land.
Jeg har bare opplevd en skipsbrann, og da lå vi trygt fortøyet ved Todds'Dry Dock i Brooklyn, og fikk hjelp av The New York Fire Brigade. Men en stund så det stygt ut allikevel.
Dette var ombord i Wilhelmsens "Tijuca", kaptein Torger Andersen, og årstallet var 1930. Vi hadde gått på verksted, bl.a. for å foreta visse reparasjoner i fryse/kjølerummet. Det var ikke snakk om proviantrummet, nei, hele "treern" mellom broen og maskinen, var innredet for fryse eller kjølelast, og vi hadde egen frysemaskinist.
Før min tid ombord hadde båten bl.a. ført frosset kjøtt fra Argentina til Mellem-Europa, og på min første tur ombord hadde vi epler fra New York til Buenos Aires.
Dette rummet må ha vært ekstra brannfarlig, med garnering av lakkert tre, og granulert kork som isolasjon. Det skulde ikke så stor uforsiktighet til, fra rørsveisernes side for at det hele skulde stå i lys lue.
Og en dag, midt i middagstiden, mellom kl 12 og 13, gikk alarmen. Tilfeldigvis var jeg den siste som hadde vært på åstedet efter at sveiserne hadde gått fra borde, og jeg blev derfor gjenstand for en viss oppmerksomhet, for å si det mildt, under sjøforklaringen. Men min forsikring om at jeg aldri gikk med tobakk eller fyrstikker i arbeidstiden blev godtatt, og forøvrig var vel brannårsaken nokså opplagt: sveisegnister i korken.
Men tilbake til selve brannen: Det blev påstått at vi hadde 170 brannmenn, 12 brannbiler og 3 brannbåter i aksjon. Jeg kan ikke gå god for disse tallene for jeg fikk ikke se stort av brannen. Jeg blev nemlig satt til å passe brennevinet, og fikk nærmest den beskjed, at hvis nogen skulde forsyne sig av brennevinet, måtte det skje over mitt lik. Nå må ikke dette misforstås derhen, at vår skipper var ekstra glad i brennevin. Tvert imot, han var meget forsiktig, og det blev sagt at han var påholden når det gjaldt å skjenke alle disse tørste uniformerte herrer som kommer ombord så snart en båt nærmer sig en havn. Jeg sikter nå til representanter for havnevesen, politi, toll, helsevesen, immigrasjon og guderne vet hvad.
Dette var i forbudstiden, og brannfolkene var sugne på "booze". Flaskene blev oppbevart i et skap som var både avlåst og tollplombert, og hvis denne plomben skulde brytes, vilde det kunde tolkes som smugling. Det var altså ikke bare selve brennevinet som skulle voktes, men plomben
3) Forsinkelse i Kobe
Ombord i "Fernbrook" hadde vi en svensk motormann som het Bergkvist. Han var skåning, og den rødeste kommunist jeg har kjent. Men bortsett fra dette var han all right, når han var edru, og det var han alltid, når han ikke kunde få tak i noget å drikke, og det kunde han jo ikke i sjøen. Vi hadde også en motormann fra Trondhjem. Han var låghalt og gikk bare under navnet "Foten". Det var brutalt, men jeg tror ikke nogen tenkte over at han kunde ha noget annet navn.
Så var det en dag i 1936. Vi lå ved Mitsubishi-kaien i Kobe, og var på det nærmeste klar til avgang. Vaktene var satt. Jeg skulde ha motormannsvakt 4-8, sammen med fjerdemaskinisten. Foten skulde ha 12-4, og Bergkvist 8-12.
Foten og Berkvist hadde nogen yen igjen, og det er jo "bad luck" å gå til sjøs med penger i behold. Derfor var det sikrest å omsette dem i kaldt øl, og siden begge hadde frivakt, stakk de opp på nærmeste bar. I mellomtiden var vi blitt klar til å gå ut, det var "stand by" i maskinen og "fjerden" og jeg stod på manøverdørken, klar til å ta fatt. "Du får gå opp og finne ut hvorfor vi ente kommer avgårde" sa fjerden til mig. Han var fra Fredrikstad. Da jeg kom på dekk så jeg at både skipperen, losen og 3.styrmann stod på broen, bommene var låret, lukene skalket, og gutta stod "fore and aft," bortsett fra et par mann som skulle ta landgangen.
Landgangen, ja. Der patruljerte chiefen, og han var ikke i godlage. Jeg skjønte at både Foten og Bergkvist var dypt savnet, om ikke akkurat høyt elsket. Akkurat da kom Bergkvist rundt hjørnet på "shed'en" alene, og begynte å balansere oppover landgangen. Han sjanglet ikke, men var litt stiv, både i blikket og ganglaget. Med det samme han satte bena på dekket var chiefen over han:" Kor er Foten? Kor dokker har gjort av Foten?" Bergkvist rettet sig opp i sin fulle høyde og så ned på chiefen: "Jag gir vel fasan i Foten. Jag har svårigheter nog att hålla reda på mina egna två føtter". Dette var spennende øyeblikk. Chiefen var nok ikke vant til slike svar. Han blev mørkerød i fjeset, og jeg trodde han skulle fly på skåningen. Det var Foten som reddet situasjonen. Akkurat da kom han rundt hjørnet på shed'en, satte det korte benet på landgangen og humpet ombord. Han var bli som en sol og trallet på en vise. Chiefen sa ikke et ord, bare vinket opp til skipperen, og jeg skyndte mig ned til fjerden.
Slutt