Sjøstøvler i kunstnernes blomsterbed

 En sak som Oslo Sjømannsforening tok opp, satte gemyttene i kok. Det gjaldt det i 1957 premierte utkastet til vårt nasjonalmonument, det monument som 13 år senere ble avduket på Festningsplassen. Det kan synes å ligge litt i utkanten av en sjømannsforenings virksomhet å blande seg opp i den kulturelle diskusjon, men egentlig var det ikke å tråkke med sjøstøvler i kunstnernes bed. Det var snakk om et minnesmerke over krigens falne, og Oslo Sjømannsforening hadde mange å minnes. Det var vel ikke så få nordmenn som var lamslått da de gjennom avisene ble presentert for det premierte utkastet - ikke på grunn av den kunstneriske verdi, men på grunn av utkastets helt uforståelige symbolikk. Oslo Sjømannsforening var så absolutt ikke lamslått. Foreningen sang ut så det kunne høres over hele hovedstaden, ja, sikkert også langt oppe i fjellene. Saken kom opp på medlemsmøtet 20. mars 1957, først og fremst på initiativ av direktør Fred. A. Fredhøi. Han innledet med å forklare monumentets symbolikk, slik han selv hadde fått den forklart av kunstneren. 

«På Oslo Sjømannsforenings møte onsdag ble det fremmet forslag om å protestere mot at folket påtvunget et nasjonalmonument, som i hvert fall en vesentlig del av sjøfartsnasjonen og sjømannstanden vil betrakte som grotesk og uforståelig. Et av styremedlemmene innledet diskusjonen med å gi en klar orientering om det premierte utkast til nasjonalmonumentet. I denne forbindelse ga han også en tolkning av kunstnerens syn, hva han har villet symbolisere ved sitt utkast. - For andre enn kunstnere var symbolikken vanskelig å fatte, mente han, og det er vel ikke i første rekke for kunstnerne, derimot for det store publikum, at nasjonalmonumentet skal stå som minne om hva det norske folk ofret i krigsårene. Det vedtatte utkast vil neppe gi nasjonen et monument som folket vil samle seg om. Under krigen hadde vi en sentralfigur som nordmenn ute og hjemme sluttet opp om -HM Kongen. Hvorfor ikke bruke ham som en sentralfigur i det monument som skal bli minnesmerket for etterslekten om denne tiden?

Det er folket som har gitt pengene til nasjonalmonumentet, la folket så få et monument som de kan slutte opp om. Flere av Sjømannsforeningens fremtredende medlemmer tok til orde under den påføl­gende diskusjon, og der var alminnelig enighet om at det vedtatte utkast, uansett dets sikkert store kunstneriske verdi, ikke passet som nasjonalmonument for sjøfartsnasjonen Norge. Flere medlemmer  kritiserte nøkenheten, og der ble spurt om det virkelig var nødvendig å utstyre hovedstaden med flere nøkne stenfigurer enn de vi allerede har. Man er oppmerksom på, sa et medlem, at nasjonalmonumentet ikke er et minnesmerke over våre sjømenn. Foreningen gjør da heller ikke krav på at monumentet skal favorisere sjømannstanden, men det bør bli et monumentsom det store publikum, ikke bare en eksklusiv kunstnerkrets, vil kunne forstå og derved verdsette. Ingen røster hevet seg til fordel for det premierte utkast, og det ble enstemmig vedtatt gjennom pressen å fremme protest mot reisningen av et nasjonalminnesmerke som en vesentlig del av landets befolkning ikke ønsket.

Et kortfattet referat fra møtet ble sendt ut over Norsk Telegrambyrå og ble gjengitt i et meget stort antall av landets aviser. Og det førte til mange syrlige replikker i de aviser som sto den radikale kunstnerkrets nær, mens andre jublet og takket. Selvsagt kjempet foreningen et slag som var tapt på forhånd. Nasjonalmonumentet slik det er overrakt folket som et krigsminnesmerke på Festningsplassen kan derfor sies å være et monument over Oslo Sjømannsforenings tapte slag. Men fremdeles er det ingen som forstår noe av symbolikken, og utlendinger finner monumentet grotesk. Oslo Sjømannsforenings medlemmer får la være å gråte over spilt melk. Det er jo heller ikke nødvendig å påkalle ergrelser og etterfølgende mavesår ved å legge aftenturen via Festningsplassen. Da kan vel heller medlemmene glede seg   over noe av det gledelige som kom ut av saken, og her kan det være grunn til å gjengi en liten epistel fra Aftenposten som, den gang den ble lest, rørte hjertene til mange. Den var titulert «Tanker om Nasjonalmonumentet», var undertegnet «En mor» og hadde følgende ordlyd:

« Det gikk som en iling av takknemlighet og glede gjennom meg, da jeg leste Oslo Sjømannsforenings enstemmige protest mot det premierte utkast til Nasjonalmonument over krigens ofre. Det har nok vært flere protester, men så ble det stille. For de flestes vedkommende er vel kanskje dette med krigen og alt det som hendte kommet på avstand, og interessen for monumentet derfor ikke så stor lenger som for oss som mistet våre kjære. -Skal vi ha et monument? la oss da få et med høyhet, verdighet og enkelthet i all sin storhet, slik at det virkelig kan fortelle oss og våre efterkommere, at dette er historien om vårt lands tapre sønner, som tok det som en selvfølge at de måtte ofre alt for vårt land og vår frihet -Vi som har mistet våre kjære, bærer vel det vakreste monument i våre hjerter - Når jeg ser på dette utkastet, og når jeg skal tale ut fra hva jeg som mor føler, kan jeg ikke finne at det kan fortelle meg om min sønn, og slik antar jeg de fleste av de falnes efterlatte vil føle det -Den kunstneriske utførelse av monumentet har jeg ingen forutsetninger for å bedømme, men for å sitere hva det ble sagt i protesten fra Sjømannsforeningen, så var det vel ikke i første rekke for kunstnere, men for det norske folk, at monumentet skulle reises -La iallfall oss som mistet våre, samle oss i protest -for et  slikt  monument må vi ikke få -.»

Men selv dette følelsesmessige, sterke innlegget hjalp ikke. Monumentet ble reist i sin premierte form med sin uforståelige symbolikk. Det har, etter manges mening, ikke vært noen pryd for den historiske Festningsplassen.

Krigsseilermonumentet på Bygdøynes

Radikale kunstnere kom tilbake med sur kritikk 10 år senere, nemlig etter avdukingen av Krigsseilermonumentet ute på Bygdøynes. Avdukingen ble foretatt av Kong Olav V, og monumentet var laget av billedhuggeren Joseph Grimeland. En kunstner, hvis navn vi skal utelate nå så mange år senere, skrev meget kritisk og nedlatende i et innlegg i «Aftenposten>,der han hevdet at monumentet ikke holdt kunstnerisk kvalitet, og han fremhevet bl.a. i sitt innlegg at sjøfolkene ikke var alene om å vinne krigen for Norge. Dette ble for meget av sur kritikk for Oslo Sjømannsforenings medlemmer som fikk inn et motinnlegg både i «Aftenposten og  i «Norges Handels- og Sjøfartstidende?. Dette hadde følgende ordlyd og var undertegnet av formann Torbjørn Dahl: 

«N.N. »s anmeldelse av monumentet i «Aftenposten» 8. oktober 1980 resulterte i en skarp kunstnerdebatt. "Norges Handels og Sjøfartstidende» kommenterte saken på lederplass 10.oktober og har for såvidt satt tingene på plass. Vi mener det likevel må være av interesse for begge avisers lesere å fremheve hvorledes sjøfolkene selv og de etterlatte oppfatter minnesmerket. Så får kunstdebatten fortsette, men forhåpentlig uten at anmelderen ytterligere røber sin begrensete viten om forholdene ombord under krigen, spesielt bruken av redningsutstyret. Det får nemlig svært mange til å trekke på smilebåndet, likeså hans fremstilling av hva man har tid til under et forlis. At anmelderen har vanskeligheter med å forbinde den fremstilte situasjon med sjøkrigen på alle hav, får så være. For dem som var med og kom hjem igjen, er fremstillingen For dem som var med og kom hjem igjen, er fremstillingen klinkende klar, og det er neppe noen av dem som ønsker seg noe annet minnesmerke om sine falne skipskamerater. Det gjelder uansett farvann, og uansett om årsaken var mine, torpedo, bombe, raider beskytning fra luften eller en langsom død i livbåt. De aller fleste, med tilknytning til sjøen, og spesielt de etterlatte , synes våre 4.000 døde sjøfolk har fått et verdig monu­ment, godt plassert ut mot fjorden og havet. Det bør også nevnes at monumentkomiteens formann, viseadmiral Thore Horve, på møte i Oslo Sjømannsforening 1. oktober ble hyllet med langvarig stående applaus for fullføringen av nok en vanskelig og krevende oppgave. 

Krigsseilermonumentet på Bygdøynes, som Norsk Sjøfartsmuseum har fått ansvaret for å bevare, blir hvert år 8. mai bekranset. Mange av de omkomnes etterlatte legger også blomster på monumentet til minne om dem som er blitt borte. Det er en meget verdig høytidsstund ved Krigsseilermonumentet, som blir avsluttet med en minnestund i Norsk Sjøfartsmuseums festsal. 

Norsk Sjøfartsmuseums stab er seg sitt ærefulle ansvar besvisst.