Historie fra Otto Hansen

                                                                                  

Avskrift av artikkel skrevet av kapteinen på Fernview i 1976. Vi har fått utskriften fra Tore Lein, den er redigert til dette stykket, innholdet er autentisk med det som stod i skipsavisen Ocean View.

Ottos Bar, Første og siste stopp.

Alle sjøfolk som har seilt på New York, har enten hørt, eller stiftet personlig kjennskap til “OTTO”. Mitt inntrykk er, at alle sammen vet hvem og hva Otto er – fra konsulatfolk til kjerkefolk, fra sjøfolk til løsmunnede luddere, fra puerto-ricanere og til nordmenn. Når det snakkes om Otto, forbinder man ordet med to ting, nemlig Otto sjøl, og baren hans, som ligger ved “foot of Kane and Atlantic” i Brooklyn (eg. hjørnet av Kane Street og Columbia Street). Det sies at Otto flyttet baren sin ettersom båtene skifter pier, og skribenten har funnet ut at så er sant.

Under Fernview’s first call i New York denne tur, tok jeg med meg skriveblokka og ei god penn, og dro opp til Otto’s første og siste stopp, som det står skrevet utenpå baren hans. Den ligger for øvrig ikke mer enn ca. 500 gode skritt fra gangveien, og retningen er velkjent: Opp en skitten gate og inn på baren – rett og slett.

Well – etter ei kald Ringnes øl og goddag-klem til barjentene (lekre ryper!) og godt plassert ved lillebordet attmed bowlingbordet hos Otto, kunne Otto og jeg gå i gang med århundrets intervju. Jeg har lenge lurt på hva som egentlig skjuler seg bak personen Otto – og etter første intervju, er jeg klar over at dette ikke blir det første og siste intervju jeg har med Otto - der kunne faktisk skrives bok om ham og hans liv.

And here we go. 

Født naken og tannlaus den 4. juni i 1907, i gamle Christiania, altså fyller han 69 år i år. Da han var guttunge, arbeidet han som keglergutt på Røverborgen i Rådhusgata 28. Innehaver av Røverborgen var da en mann ved navn Sigurd Hansen. På keglerbanen deltok flere kjente folk, så som Einar Rose, Banan-Mathisen og båtbygger og bankier Sigurd Kristoffer Hannevik. Sistnevnte var for øvrig også millionær. Otto tjente godt der – han fikk 5 kr. pr. time, pluss drinks! Alt han hadde å gjøre var å reise kjeglene ettersom de herrer prominente slo dem ned.

Her jobbet Otto til 1922. I desember samme året fulgte Otto en kamerat ved navn Folke ned på en båt – Folke skulle gå om bord som messegutt på Fred Olsen’s “BALSAK” (BALZAC). Nå var ikke Folke av den mest oppvakte typen, og da Otto og han kom om bord, møtte de jo stuerten. Denne begynte rimelig nok å spørre om forskjellige ting – han spurte Folke. Og Folke, stakkar, kunne ikke gjøre helt rede for seg, så det hele endte med at stuerten valgte OTTO som messegutt – og Folke gikk i land. Dette var kl. 9 på mårran og Balsak skulle gå kl. 1400 samme dag, så her gjaldt det å raske på. 

Jeg fløy hjem fort som svint, bare for å oppdage at mor ikke var hjemme. Dette betydde rett og slett ingen penger eller noen ting. Men Otto MÅTTE ha penger. Gode råd var dyre, så han tok liksågodt et fint håndheklet sengeteppe og gikk på gata og solgte det!

For dette fikk han 50 kroner, en meget god pris, etter datidens forhold. Han kunne fått mer, men han trengte ikke mer å basta! Det han trengte, var å få passbilde og så til politistasjonen for å få utstedt pass. Bildet han fikk tatt var enda bløtt da de satte det inn i passet! Her gikk det unna! Og like før avgang kom Otto om bord – på sin første tur til sjøs!

Første turen gikk til Sarpsborg, Bøler?? og Skien. Lille juleaften i 1922 gikk de fra Langesund, bound for Rotterdam. Turen dit tok 7 dager, da de råket ut for et forrykende uvær. Til vanlig ville turen tatt bare 2 dager. Captain om bord var en meget uheldig mann. Først så gikk han på Kavringen (ei lita øy i Oslo-fjorden) midt på blanke formiddagen. Og ved innløpet til Rotterdam kolliderte han jaggu en gang til. Heldigvis var ikke skadene store noen av gangene.

Som messegutt var der mye arbeide – så som å drekke ned 2. mask. om natta, samt å servere captain kaffe kl. 5 om mårran! Mye dårlig selskap.

På turen fra R’dam til Kristiansand kom det en stor brottsjø over oss. Jeg var på vei ned fra broen med kaffebrettet. I sjøen var en mengde makrell, så jeg kastet kaffebrettet til pokkers, og fikk slengt meg etter 2 stk. makrell! Slå den. – Dagen etter var jeg førstesidestoff i avisene i Kr. sand – jeg hadde fanget årets første makrell!

I Kristiansand prøvde jeg om kvelden å få sjangse med ei jente, men nei: Hun hadde sett meg kysse ei gatejente midt på gata, så meg ville hun ikke noe med å gjøre. Rar form for sjalusi……

I den tiden måtte du holde deg selv med skaffetøy og sengeklær, og da vi kom til Christiania kom mor om bord med sengeklær og bestikk osv. Jeg hadde ikke hatt sengeklær på første turen – inntil nå hadde jeg ligget på bare sengebunnen!

Jeg mønstret av i Kristiania etter ca. 3 måneder om bord – min første tur til sjøs var over. Jeg husker at jeg i R’dam solgte fjærdyna mi – jeg fikk nok penger for den til ei drabelig fylla!

Da jeg kom til Christiania, måtte jeg kjøpe nytt sengeteppe til mor. Jeg kjøpte et fint et hos Petrine Nilsen. Da jeg kom hjem, var det stor glede hos mor.

I sjøfartsbygningen gikk jeg og så meg etter ny båt, og en dag så jeg at Wilhelmsenbåten “Norvega” skulle ha smøregutt. Hyren var da 48 kr. pr. mnd. (R/O har i dag kr. 33,60 pr time i overtid!!! – Red. anm.) For å mønstre på, måtte jeg bevise at jeg kunne garantere å ha penger til event. hjemreise fra utlandet for egen regning. Båten skulle til Amerika. Jeg skøyet litt med kapt. (vapt. ?) da han spurte meg om garantien: “Der står visst ei gammel ku oppi Gråbeingården – se om dere finner den, for det er garantien min!” – Jeg fikk jobben…….Der om bord holdt jeg på å sulte i hjel – vi fikk bedervet fisk til og med da vi lå i Stavanger by! Du slette tid. Jeg bestemte meg for å stå en tur, eller ca. 3.mnd.. Da ba mor meg om å mønstre av. Akkurat da hadde jeg ikke lyst, så jeg svarte at ..”…jeg blir stående en halv tur til, mor!”

Om bord i “Norvega” fikk vi ingen såpe til klesvask – bare 48 kr. pr. mnd. En dag begynte vi med å vaske ned hele maskinrommet med grønnsåpe og vann. Det var litt av en jobb. Jeg var stadig på jakt etter litt såpe, men chiefen hadde nøkkelen til grønnsåpeskapet, og hver gang vi skulle ha nytt vann, blandet han personlig såpen i vannet. Likevel – da 1. mask. sto og snakket med chiefen, gikk jeg bort-til, og gjorde som om jeg snublet. Idet jeg falt, rasket jeg nøkkelen fra beltet til chiefen. Og om kvelden lurte jeg meg bort til det hellige skapet og stjal grønnsåpe. Jeg fikk bare høre at chiefen savnet nøkkelen, men ingen ante at jeg hadde den.

Neste dag la jeg nøkkelen pent på pulten hans, og da jeg senere traff ham, gjorde jeg tabben: Jeg takket ham for lånet av nøkkelen – det bare plumpet ut av meg! Og nå begynte moroa. Ildrød i fjeset rasket chiefen til seg ei stor slegge og kom etter meg. Men tung som han var i rævva, nådde han meg ikke. 10 minutter etterpå kom jeg ned på topprista og ropte til ham: “Nå, har du kjølt deg av nå?” – Ny runde, jeg foran og chiefen etter.

Kanskje noen mente at båten var all rigght – jeg mente det ikke, så nå begynte tanken på å rømme å komme fram i huet mitt. I Portland i Maine rømte det en dag 8 mann – neste dag kom 7 av dem tilbake frivillig! Det var nok best om bord likevel. Chiefen kom spydig bort til meg og spurte om jeg ikke skulle rømme. “Ånei, du”, svarte jeg – “jeg venter til jeg kommer til en større by!”

Da vi kom til Baltimore, var det kjelesjau. Jeg gikk til captainen og spurte om jeg kunne få – 1 – én – USdollar: Ikke svarten heller. Jeg var minus på boka!!

Skipperen spurte meg så hva jeg skulle med alle de penga? – Ei flaske øl, svarte jeg. – Hva i huleste – i din alder – ØL?? – jeg fikk pengene.

Om natta den 19/09 1923 rømte jeg – men jeg ble ikke lenge borte – neste dag gikk jeg om bord igjen og hentet en Stavangergutt ved navn Pi. Han reiste da sammen med meg. Vi gikk og kjøpte oss ei flaske øl, ei flaske melk og en eplepai, og satte oss på kaia og spiste. Skuta lå like ved, og chiefen ropte ned til meg: - Kom om bord igjen, så får du fyrbøterjobben! Da var han sint, gitt.

Men det nyttet ikke med meg denne gangen - skuta gikk uten meg og Pi. Dette var i Baltimore. Vi kom oss opp til Broadway, og der møtte vi en Kristiansundgutt som var svært så sulten – han hadde bare 95 cents i lomma. Han hadde også rømt fra en båt. Han spurte meg om jeg kunne spandere et måltid mat på ham – det kunne jeg saktens – og da hen var ferdig med å spise, hadde jeg 15 cents i lomma! Men jeg følte godt innvendig likevel – dette var det beste jeg til da hadde gjort.

Dagen etter møtte jeg Kristiansundgutten igjen – han hadde gode nyheter – han hadde ny båt til meg!

Jeg fikk da jobb på M/S “NARVIK” – en svenske. Jeg fikk fyrbøterjobben. Vi ble først ordret til Tampa i Florida.  

Der ble en skotte og jeg arrestert for fyll, og som straff måtte vi feie gatene i 10 døgn! Det var fest i hele byen – en eller annen slags martnan. Vi rømte da fra fengslet, bare iført våre grå fangedrakter. Folk rundt omkring trodde vi var utkledd, eller dresset opp på en underlig måte! Så kom vi oss helskinnet tilbake til fengslet senere på kvelden, bare for å bli møtt av en illsint sjeriff som regelrett kastet oss ut! Vi var frie menn! 

Båten ble liggende i mange dager der, så vi gjorde ikke flere sprell der – turde ikke gå mer i land der. Om bord ble det spilt poker og 21, og jeg for min del hadde aldri spilt om penger før. Om det var begynnerflaks eller ikke – jag vant i alle fall over 1.000 US$!!! Og det var mye penger den gangen.

Samme dagen gikk vi fra Tampa til Stockholm. Været var fint på overfarten, og da vi kom fram, ga chiefen meg 3 dagers fri, for jeg skulle hjem til Kristiania. Og jeg – jeg kom meg bare til Sluseautomaten, hvor man kunne få kjøpe øl og sprit. Jeg fikk også tak i 2 såkalte spritluddere – og det var enden på min Kristianiatur. Jeg tok jentene med om bord igjen – gav den ene bort til en av de andre gutta….

Vi hadde amerikansk hyre der om bord – US$ 72,50 pr. mnd. Gode penger den gangen… Etter en tid i Stockholm gikk så turen til Narvik, hvor jeg mønstret av. Turen gikk først til Lødingen med hurtigruta – der ble jeg voldtatt – for første gangen i mitt liv – av 4 ryper. Men jeg kom meg da videre til Trondheim, hvor jeg fikk en voldsom tannpine. 

Der måtte jeg til tannlegen og trekke, og da det var unnagjort, fikk jeg beskjed av slakteren: Ingen mat eller drikke på de første 6 timene! 

Men nå kjenner dere vel meg – jeg gav blanke i formaningene – og spurte meg for hvor jeg kunne få tak i litt gauk. En gubbe anviste meg til Grand Hotel. Joda – ganske riktig – der fikk jeg det jeg trengte.

Endelig fikk jeg da et tog, men selv om jeg aldri så mye ønsket å være i Kristiania på nyttårsaften, så kom jeg ikke dit før på 1. nyttårsdag. Jeg ankom Kristiania via Østbanestasjonen, og jeg var ikke før kommet av toget, før jeg langet ut i retning Automaten (hvor man fikk kjøpt øl i den tiden!!) Og øl kjøpte jeg! 

Og øl fikk jeg gratis!!! Automaten jukset nemlig – den stoppet ikke med å spy ut øl. Utkasteren kom fykende da det ble klart at der var noe galt, gnei han seg bare i nevene, og sammen drakk vi oss drit full! – Etterpå fikk jeg høre at han hadde fått sparken….

Omsider kom jeg meg opp på Gamle Kristiania - der måtte forresten henge min gamle frakk igjen som pant – jeg eide jo ikke penger! Da jeg var guttunge, pleide vi å stå nedenfor kjøkkenvinduet hjemme og rope opp til mor om å hive ned et stykke brød eller noe annet snadder – dnne gangen måtte jeg nok rope om noe annet – penger, nemlig! Og det fikk jeg også.

Mens jeg var hjemme i Kristiania, fikk jeg jammen mulkt for rømminga mi i Baltimore – 50 kroner på labben, Takk! Jeg betalte regninga, og stilte meg på ventelista for ny båt. 

Jeg fikk da en Ivaran-båt (Mest sannsynlig MODESTA) som skulle ned til Antwerpen for å selges til kineserne – d.v.s. jeg hadde godt håp om å få den båten. Men nei – det nytta jo ikke hvor mye sprit jeg helte i stuerten – han kunne ikke forhyre meg. Men jeg ga ikke opp for det – jeg lurte meg om bord, og var dermed stowaway, og jeg gjemte meg i kølabingen!! Og ikke nok med det – det var 4 mann til som lå der svarte og fæle i kølabingen!

Av disse 4 exstra var der en med navn Laflom, sønn av en meget kjent skredder i byen – altså en bedre manns sønn. Til kølalemper var det forhyrt en idiot, i ordets alle riktigste forstand. En dag “sto jeg opp” fra kølabingen, og presenterte meg  som den nye lemperen. Og gubben bare sa “takk og pris” og rakte meg spaden, og så lempet jeg kull i noen dager! Og det verste, eller beste, av alt – captain godtok dette også. Merkelig…. Da vi kom til Antwerpen, gikk jeg jo til skipperen og spurte om penger, frekk som bare flatlusa. Jeg fikk 3 og en halv francs – det var alt – d.v.s. han fikk dem tilbake igjen – rett i auan! På Cafe Arendal fikk jeg jobb som dørkfeier. Baren lå jo i Skipperstrate. Slik holdt jeg da mat og husly ved like ca. 1 mnd.

En dag fikk jeg hyre på M/S SALONIKI av Haugesund. Jeg gjorde 2 rundturer med den, og vi gikk på Nord-Europa og Middelhavet – fin fart, you see.  

Etter at jeg hadde kvittet den, fikk jeg jobb om bord i M/S ROMSDALSHORN av Bergen. Her sto jeg også om bord 2 turer. Jeg husker enda at captain het Kollenborg.

Det var bare kokkjobben som var ledig, og etter megen strid fikk jeg jobben. På den tiden var jeg svært fattig – jeg eide faktisk bare dongerien og trebånnene. Og ombordkomsten min var jo som vanlig – drita full - vi ble heist om bord i seilet.

Den neste dag, da jeg tørnet til, var jeg på vei til fyrdørken, før noen fikk stoppet meg og forklart meg at at det var i byssa jeg tilhørte. Da jeg kom dit , sto jo stuerten der og laget frokost. Flause! Jeg fikk litt kjeft da.

Vi gikk fra Antwerpen til Newport News i U.S.A – på denne turen brukte vi siger og skiver 31 døgn! Uværet var det verste jeg hadde sett – vi fylte hele akterommet med sjø, og etter ankomst Newport News, ble det talt i alt 96 løse plater i skroget. Det var overfart det! 

Fra Newport News gikk vi så til Rotterdam, og etter hvert ble jeg en ganske OK kokk, så ingen ville jeg skulle mønstre av da vi kom til Europa – jeg laget slike bra brød, sa de. Så jeg fikk ikke lov til å si opp av skipperen, men det stoppet ikke meg – jeg rømte. Jeg gikk da i land og forlangte båt med amerikansk hyre – og jaggu trur du ikke at jeg fikk båten som jeg var rømt fra!–Vi gikk fra Rotterdam til Syd-Amerika, nærmere bestemt til Chile.

Men om dette får du lese i et senere nummer.

(Noe senere nummer med Ottos historie kom dessverre aldri ut.)