Jubileumsmiddag

Den 19. januar 1846 så vår forening dagens lys og 170 år senere var 106 medlemmer og gjester samlet i Kronprinsens gate for å feire jubileet. 

IMG_0443.JPGDet ble servert en flott 3 retters middag med godt drikke til. Rikk Heide-Steen og Sølvguttene  underholdt oss med nydelig sang.

Som Reidar Skotgård så fint sa det i sin tale til forsamlingen.

"På en dag som denne skal vi være litt stolte av vårt medlemskap i Oslo sjømannsforening som tilhører en næring som har betydd så mye for vårt lands rikdom og velferd."  

Hele talen kan du lese her:

Herr formann, gjester og gode medlemmer av Oslo Sjømannsforening.

På en dag som denne skal vi være litt stolte av vårt medlemskap i Oslo sjømannsforening som tilhører en næring som har betydd så mye for vårt lands rikdom og velferd.

Anerkjennende ord om norsk skipsfart og sjømannskap har blitt uttalt av mange: «Havet er vår kongevei til ros og makt» uttalte Sverdrup ved en leilighet. Og Bjørnstjerne Bjørnson både skrev og uttalte at «Vår ære og var makt har de hvite seil oss bragt». Så sant så sant.

Oslo Sjømannsforening har ikke vært en passiv bisitter i disse 170 årene, foreningen har engasjert seg i mange viktige skipsfartspolitiske spørsmål og ikke minst saker som angikk sikkerhet for skip og mannskap.

Men for å starte med begynnelsen så var det de «hvite seil» ja seilskutene som rådde grunnen i 1846, da foreningen ble etablert 19. desember. Christiania- rederne eide på den tiden mellom 80 og 90 skip. Vintrene var kalde i Christiania på den tiden, isen la seg i havna og fjorden i slutten av november og den la? tykk til mars måned.  Dermed så frøs skutene inne. I historiebøker er det beskrevet som en skog av master i Bjørvika på vinterstid. Mannskapene gikk ledige, skipperne hadde et møtested på Tims reperbane, hvor de drakk kaffe og kanskje noe sterkere til tider og de diskuterte spørsmål de var opptatt av. Med sin erfaring så visste de hvilke mangler og hvilke behov det var for en sikrere seilas. For bedre å vinne frem med sine saker ble så Christiania Sjømannsforening stiftet.

1850 betegnes som det store skille i var sjøfarts historie, norsk skipsfarts storhetstid begynte da. Norske skip seilte på alle hav i årene som fulgte og bar Norges navn ut i verden. Norge ble en stormakt på sjøen. Nordal Grieg har skildret det veldig fint i sitt dikt om flagget. Jeg leser et vers av diktet som gir et bilde av sjøfartsnasjonen Norge:

Det vugges gjennom den bløte monsun

Det flærres sydpolens blest

Det flammer fra Grønland til Rangoon

Det bølger fra Kanton til Brest

Norge er større enn noen vet av:

Hvert skip under flaggets vift

På det endeløse øde hav

Et nytt stykke Norge i drift. (slik som bare en dikter kan si det)

Helt frem til 1880 årene hadde seilskutene overtaket i varetransporten på verdenshavene. Først i slutten av 1880 årene begynte man langsomt med omleggingen fra seil til damp i Norge.

Dessverre så har man ikke så god oversikt over foreningens virksomhet de første 50 årene. Forhandlingsprotokollene hadde blitt borte, kildematerialet er brev og beretninger i aviser og noe fra Universitetsbiblioteket.

Det vi vet er at foreningen engasjerte seg sterkt for oppmerking av skipsleder med staker og fyrlykter. Dette var saker kapteinene følte sterkt for. Navigasjonseksamen og skoleskip ble diskutert og henvendelser rettet til myndigheter.

Etter hvert ble det etablert sjømannsforeninger i flere byer rundt om i landet. Oslo Sjømannsforening skrev til disse foreningene for å få støtte til opprettelsen av Torbjørnskjær og Ryvingen fyr, noe de lykkes med.

Sikkerheten på havna i Oslo var en sak for foreningen. Tyveriene fra skipene var omfattende. Første henvendelsen førte ikke frem. Men foreningen tok saken opp igjen med politimesteren og formannskapet, og i 1870 bevilget bystyret lønning til en betjent som skulle ha politioppsyn på Oslo havn. I Havnepolitiet ble flere ansatt etter hvert og Oslo havnepoliti virket helt til ut på 1970 - 80 tallet.

Andre saker foreningen beskjeftiget seg med på 1860 og70 tallet var å ta i bruk det internasjonale signalsystem, ny loslov og til og med børsavgiftene og forslag om fullstendig kursnotering var foreningen opptatt av.

Litt fornøyelig å lese om foreningens 50 års jubileum 19. desember i 1896. Da kunne Norges Sjøfartstidene den 20. desember fortelle at om formiddagen hadde Formannen Anton Poulsen og bestyrelsen hatt foretrede hos Kongen (Oskar ll). Kaptein Otto Sverdrup som nylig var kommet hjem fra den berømte

Fram-ferden, ble opptatt som æresmedlem. Supeen ble arrangert i Kristianias Handelsstands Foreningens søylesal som for anledningen var smukt dekorert. Der var tale for kongen, tale for fedrelandet og festtale for foreningen. lnnkomne lykkeønskninger og telegrammer ble opplest. Etter bordet ble det danset oppe i festsalen.

Ja - de kunne virkelig jubilere for 12O år siden.

Det er interessant å se på medlemslisten for Oslo Sjømannsforening ved 100 års jubileet i 1946. Foreningen hadde da mellom 400 og 500 og de aller fleste var kapteiner. Det var også en del skipsredere og direktører, noen få skipsmeglere, skipshandlere og inspektører. Maskinistene hadde ikke gjort sitt inntok ennå. Jeg formoder det var på grunn av at de hadde sine egne maskinistforeninger.

Sjømannsforeningen var et ekte mannssamfunn. Det første kvinnelige medlem ble tatt opp på slutten av 197O årene. Etter hvert har det blitt flere kvinnelige medlemmer, tidligere kvinnelige telegrafister har funnet veien til Oslo Sjømannsforening. Jeg håper de har følt seg velkomne.

Sjømannsforeningene engasjerte seg i mangt og meget, men de fikk ikke alltid tilslutning til de saker de fremmet. Derfor begynte foreningene allerede i 1890 år samsnakke om a? danne en fellesforening for å få større tyngde og gjennomslag hos myndighetene. Først 12 år senere i 1902, ble Sjømannsforeningenes Fellesforbund stiftet etter initiativ fra Oslo Sjømannsforening. Sjømannsforeningenes Fellesforbund ble senere omdøpt til Sjømannsforeningenes Landsforbund.

Landsforbundet tok opp saker på vegne av foreningene og ble også fast høringsinstans i alle saker innenfor maritim virksomhet. På den måten fikk sjømannsforeningene en større innflytelse overfor myndighetene. Landsforbundet er nå oppløst.

I 1909 ble foreningen anmodet om å være med i Oslo Sjømannshjems styre. I følge lovene skulle direksjonen bestå av fire medlemmer, to skulle oppnevnes av Oslo Sjømannsforening og to av Oslo rederiforening. Som dere vet ble sjømannshjemmene etter hvert solgt, behovet for den bruken de var ment til opphørte. Va?rt medlem kaptein Baste Matre, som nå har gaått bort, var forman i Sjømannshjemmets styre da styret søkte fylkesmannen om å få omgjøre virksomheten til en Stiftelse. Stiftelsen heter i dag Oslo Maritime Stiftelse og den forvalter en formue på vel 60 millioner.

Styret består fortsatt av to styremedlemmer fra Oslo Sjømannsforening og to fra Oslo rederiforening. Avkastning av midlene minus ti prosent, blir hvert år tildelt formål innenfor den maritime virksomhet.

Det har vært mange heftige debatter i Oslo Sjømannsforeningen. En av de heftigste var vel Konsulatsaken og Unionsoppløsningen i 1905. Foreningen nedsatte en komite som skulle lage en innstilling til foreningen om konsulattjenesten. Komiteen var så uenig at de delte seg i to grupper, og det ble fremmet to innstillinger til foreningens behandling. Diskusjonen varte i fire timer og i Morgenbladets referat het det om debatten at den hadde «en til dels skarp karakter». Vi hadde felles konsulattjeneste med Sverige og kapteinene var bekymret for denne tjenesten, som de var avhengige av, ville bli forringet.

Referatet fra vår sjømannsforening ble behandlet i tre påfølgende dager i Morgenbladet og fylte i alt 10 lange spalter. Uttalelsen fra foreningen til Stortinget gikk ut på at unionskonflikten virket «skadelig på vårt Næringslivets trivsel og utvikling og vår selvstendighet og frihet. Og man bad i Ærbødighet Stortinget om at den pågående unionsstrid måtte søges endt på en fredelig måpen ad underhandlingens vei».

Vi vet alle hvordan unionsstriden endte. Sjømannsforeningen var i hvert fall raske med å fjerne unionsmerket fra sitt silkeflagg da unionen ble oppløst.

Siden vi er inne på flagg så henger det to flagg på veggen her med en historisk sus over. Flagget var med på Amundsens og Fram's sydpolferd. Det er en gave fra Roald Amundsen til Oslo Sjømannsforening. Amundsen var medlem og æresmedlem i Foreningen.

Vert å nevne er det også at det var et historisk foredrag her i foreningen i mars 1909, Amundsen la frem planen om sin nye polarferd som skulle gå til Nordpolen, men som helt overraskende gikk til Sydpolen.

 Det flagget som henger her på den andre siden med Northraships merke på, markerer en dramatisk hendelse fra siste verdenskrig. D/S Norfalk som deltok ved invasjonen i Normandie ble minesprengt. 2. styrmann Hornburg firte flagget før skipet forsvant i bølgene og tok det med i livbåten. Knut Hornburg ble senere kaptein og inspektør i Wilh. Wilhelmsen og han overrakte flagget til Oslo Sjømannsforening. Han var medlem av var forening.

Det er mange saker Oslo Sjømannsforening har engasjert seg i disse 17O åra og det er selvfølgelig ikke mulig å nevne alt. Det er imidlertid tre - fire merkesaker hvor Oslo Sjømannsforening har den største æren for at det ble en realitet.

Jeg nevner først Norsk Sjøfartsmuseum, initiativtaker var foreningens formann Christian Eitrem. Han la vekt på skipsfartens betydning ved oppbyggingen av en ung selvstendig nasjon. Offisiell forslagstiller var Sjømannsforeningenes Landsforbund med vår forening som talerør for saken. Det tok lang tid a? realisere byggeplanene, men vi fikk rederne med og da skipsreder Per Meyer skjenket 4 millioner kroner var det nok til å sette byggeplanene på Bygdøynes ut i livet. 

En annen sak var bevaringen av polarskuta Fram, det er høyst tvilsom om den hadde blitt bevart uten Oslo Sjømannsforenings initiativ. Fram museet på Bygdøynes ble en realitet etter stort engasjement fra denne forening.

Behovet for en stuertskole ble drøftet i foreningen ved flere anledninger. Man sa? behovet for et bedre og sunnere kosthold om bord i skipene. Men det tok faktisk mer enn tjue a?r fra saken først ble drøftet i foreningen til skolen ble en realitet. Foreningen var hele tiden en på driver for å få den i gang.

Likedan Skoleskip og Oslo Sjømannsskole var saker som foreningen var svært delaktig i. Commander Haroid Lund var formann i Oslo Sjømannsforening på den tiden Sjømannsskolen ble bygget på Ekeberg. Han ble Sjømannsskolens første bestyrer eller rektor som det heter nå

En liten episode fra innvielsen av skolen og bygget. Kong Høkonomi var invitert og under seansen gikk de begge ut på terrassen, da sier Commander Lund «deres majestet nå har jeg også  fått meg et slott», hvorpå Kong Høkonomi svarer tørt «ja men det er dog bare en konge».

Huset her i Kronprinsens gate 1 ble kjøpt i 1926, det var en klok beslutning. Før den tid førte foreningen en omflakkende tilværelse. Håndverkeren, Frimurerlosjen, Sjømannshjemmet og sjømannskolen for å nevne noen steder. Hånverkeren var det mest populære stedet, der serverte resturanøren avkokt torsk med smeltet smør, en halv bayer og endog en liten dram attåt for kr1,25 pluss 10 øre ekstra til den alltid like høflige og oppmerksomme kelner.                 (Ja det var tider det).

Det var selvfølgelig mye mer som burde vært nevnt, det tillater ikke tiden.

Men det er imponerende å se hvilken status og respekt sjømannsforeningen har hatt gjennom sin historie. Da foreningen feiret 70 år i 1916 var blant gjestene redaktører fra seks av Oslos aviser. Ved 75 års jubelelet i 1921 hedret Kongen og Kronprinsen foreningen sitt nærvær, Statsminister Blehr og byens Ordfører var også blant gjestene. Kongen holdt en tale hvor han hedret sjømannen. Oslo sjømannsforening med sine 170 år er en av de eldste sjøfartsinstitusjoner i Norge. Tidene forandrer seg, det gjør også norsk skipsfart. Oslo er ikke lenger den sjøfartsbyen den engang var men skipsfarten er fortsatt en viktig næring for vårt land.

Foreningens oppgave må være å holde standens fane høyt, ta vare på de gamle tradisjoner, og virke i den omstilling vi opplever i vårt samfunn.

Vi gratulerer foreningen med sine 170 år. SKÅL

Reidar Skotgård