Sjømannskolen i Ekebergåsen

Sjømannsskolen i Ekebergåsen hadde i alle år av sin virksomhet hatt et meget intimt forhold til Oslo Sjømannsforening, ikke minst fordi den første bestyreren, han som nå kalles rektor, i flere år, fra 1904 til 1909, hadde vært Commander Harold Lundh som var formann i Oslo Sjømannsforening i disse årene og der­ til æresmedlem fra 1918. Senere bestyrer, Johan Fossum, var formann i Oslo Sjømannsforening i hele 8 år, fra 1921 til og med 1928, hvilket er rekord i Oslo Sjømannsforening. Den nære tilknytning mellom skole og forening hadde også en naturlig årsak, nemlig at flertallet av Oslo Sjømannsforenings medlemmer hadde sin navigatørutdannelse ved skolen, og de var «lidenskapelig forelsket» i skolen på Ekebergåsen.

Det ble derfor meget vemodig for foreningen at skolen ble sterkt berørt av depresjonstidene i norsk skipsfart ca. 20 år etter krigens slutt og den derav følgende rasjonalisering. Den berørte i høy grad skolens eksistensgrunnlag, idet rasjonaliseringen og senere utflagging førte til stor svikt i rekrutteringen til sjø­ mannsyrket. I sin «visdom» bestemte så myndighetene at Oslo Sjømannsskole skulle fratas sin status som høyskole, mens seks andre skoler i landet skulle beholde denne status. Dette ble en meget sjokkartet opplevelse for så vel skolens lærere som Oslo Sjømannsforenings medlemmer, men samtidig førte dette til et mer intimt samarbeid enn før mellom Ekebergåsen og Kronprinsensgate 1.

 Det resulterte også i et bredt anlagt fellesmøte i Oslo Sjømannsforenings regi omkring 1. oktober 1977, der både rektor Hans Fr. Grøgaard og et større antall navigasjonslærere var til stede. Herunder ble det sterkt understreket at det ville bety ikke mindre enn en ulykke for Oslo Sjømannsskole om skolen ble fratatt sin status som maritim høyskole. Det ble sterkt understreket fra flere hold at Oslo klart pekte seg ut som høyskolemiljø av samme årsaker, ikke minst fordi hovedstaden med sin konsentrerte faglige kompetanse trolig var den mest kunnskapsrike på sitt felt i hele verden. En eventuell utelukkelse av Oslo som et høyskolemiljø, så flere av talerne som en stor ulykke.

 Møtet i Oslo Sjømannsforening ble etterfulgt av en skriftlig henvendelse til Kirke- og Undervisningsdepartementet, der det bl.a. ble påpekt at en forbigåelse av Oslo som høyskolemiljø ikke tjente skipsfartens og sjøfolkenes sak, og heller ikke Oslo kommune.
Denne henvendelsen til Kirke- og Undervisningsdepartementet førte i første omgang til et resultat som Oslo Sjømannsskole kunne godta, idet skolen fikk beholde sin status som høyskole ved at antallet av maritime høyskoler ble utvidet til syv skoler. Dette viste seg å være en midlertidig ordning som ikke tjente Oslo Sjømannsskoles interesser på sikt. Allerede to år senere ble Oslo Sjømannsskole fratatt sin status som maritim høyskole, og noe senere ble skolen i Ekebergåsen, som Oslo Sjømannsforening i alle år hadde hatt et så nært forhold til, nedlagt, og bygningen i Ekebergåsen ble solgt av Oslo kommune til Handelsakademiet, senere omdøpt til Bedriftsøkonomisk Institutt (B.1.) som hadde et meget fjernt forhold til norsk .... skipsfart. Oslo Sjømannsforening protesterte på ny, bl.a. i form av begrunnede avisinnlegg, spesielt til utbyggingen av en stor parkeringsplass for skolens unge studenter. Dette karakteriserte Oslo Sjømannsforening som ren vandalisme fordi utbyggingen av en slik parkeringsplass nødvendiggjorde fatal skade på de naturlige omgivelser til den tidligere sjømannskolen. Her fikk også Oslo Sjømannsforening støtte av Byantikvaren i Oslo som sterkt hevdet skadevirkninger for de antikvariske helleristningene i området på grunn av økende trafikk som en slik parkeringsplass førte med seg. 

De ansvarlige i Oslo kommune vendte imidlertid det døve øret til de mange argumenter mot anlegg av en parkeringsplass i det tidligere så naturskjønne området, og de hevdet til sitt forsvar at parkeringsplassen bare var midlertidig anlagt. Ingen i Oslo Sjømannsforening hadde tillit til denne tvilsomme forsikringen og hevdet at denne påståtte midlertidige tilstanden ville bli et evigvarende faktum. Det er ingen tvil om at omgivelsene rundt den prektige skolebygningen er blitt fatalt skadelidende ved anlegg av en parkeringsplass og opphopning av svært mange biler, som igjen er en miljøbelastning som var helt ukjent i gamle dager, da sjømannsskoleelevene kom til skolen ved hjelp av Ekebergbanen eller apostlenes hester. Den alminnelige oppfatning blant tidligere sjømannsskoleelever er c.t opphopning av biler er en unødvendig miljøbelastning for området ved den tidligere sjømannsskolen, og det er liten tvil om at de tidligere sjømannsskoleelever har mange miljøbevisste naturelskere blant seg.

Faktaboks/Wikepedia

Kristiania sjømannskole ble etablert allerede i 1845, men hadde en omflakkende tilværelse i Kristiania, blant annet i Kongens gate 22 1873 til 1873 og deretter i Universitetsgata 6 fram til 1899, før man flyttet inn i nybygget i 1917. Arkitekter for bygget var Andreas Hesselberg Bjercke og Georg Eliassen, de samme som senere tegnet Sjømannsskolen på Haugar i Tønsberg (1921), og Sjømennenes minnehall i Stavern (1926).

Bygningen, som har et borgpreg med et tårn i hvert hjørne, ble tildelt Houens diplom for god arkitektur i 1923. Den har en inngangshall med fresker av Per Krohg. Mot vest i første etasje har bygningen bueganger. Sørvestre tårn, 90 meter over havet, er et trigometrisk punkt. Ved bygningen står skulpturen Helhesten av Gunnar Utsond, satt opp i 1921, men opprinnelig laget til jubileumsutstillingen på Frogner i 1914.

Grensen mellom dagens bydeler Gamle Oslo og Nordstrand går like ved Sjømannsskolen, som også var grensen mellom Oslo og Aker kommuner fram til 1948. En grensestein fra 1878 kan ses like nedenfor Sjømannskolen, i skråningen opp mot Kongsveien. Her ligger også et helleristningsfelt. Ekebergskråningen naturreservat ligger også ved Sjømannskolen. Det gjør også Ekebergrestauranten, på den andre siden av Kongsveien. Denne er kun 12 år yngre, men likevel helt ulik den til sammenligning noe gammelmodige Sjømannsskolen.