"Christian Radich" kjæledegge for Oslo Sjømannsforening

 Det er ikke mulig i en beretning som bare skal være et kortfattet tverrsnitt av Oslo Sjømannsforenings virksomhet, å få med mere enn et lite representativt utvalg av de saker som er blitt registrert i protokollene som foreningens arbeidsoppgaver. Forfatteren av denne beretning har valgt ut sakene etter skjønn, og det kan sikkert diskuteres om hans valg gir en representativ presentasjon av foreningens virksomhet. Men det kan i hvert fall ikke diskuteres at en bestemt sak må settes i forsetet, når det er snakk om Oslo Sjømannsforenings engasjement. Det er foreningens store bestrebelser på å bevare våre seilende skoleskip, både som utdanningsanstalter og som kulturminner fra en forgangen, men meget ærerik epoke av vår sjøfarts historie.

Skoleskipssaken går forøvrig som en tråd gjennom hele foreningens historie, og interessen for Oslos nåværende skoleskip, «CHRISTIAN RADICH,» skriver seg fra de første forberedelsene til byggingen av skipet. Om dette uttaler skoleskipets mangeårige bestyrer, tidligere havnekaptein Gottfred Samuelsen:

 Allerede i 1934/35 tok Oslo Sjømannsforening opp spørsmålet om anskaffelse av et nytt seilende skoleskip til avløsning av den aldrende briggen »STATSRAAD ERICHSEN», og foreningen sendte en henstilling herom til skoleskipets styre. Saken ble reist i foreningen av skipsreder N.A.R Staubo som var beslektet med skipsreder Halfdan Ditlev-Simonsen, daværende formann i skoleskipets styre. I januar 1935 besluttet skoleskipets styre å undersøke mulighetene for bygging av et nytt skip, og jeg tror at Sjømannsforeningens henstilling til styret veiet tungt i vektskålen for byggeprosjektet.»

 Senere ble så «CHRISTIAN RADICH» bygget og levert fra Framnæs mek. Værksted i 1937, og det er ingen overdrivelse å si at skuten siden har vært foreningens kjæledegge. Men denne kjæledeggen har også utvilsomt gitt grunn til bekymringer, og da ikke minst i økonomisk retning. Det har aldri vært noen lett oppgave å få endene til å møtes, og den fortvilte økonomi har altfor mange ganger innskrenket rammen for skoleskipets aktiviteter. I en viss periode ble, også av samme grunn, vedlikeholdet forsømt. Dette skapte tvil i folks bevissthet om skoleskipenes betydning og også grobunn for en mistanke om at det ikke lenger var forsvarlig å sende unggutter ut på slike seilaser.

Oslo Sjømannsforenings medlemmer har hver for seg og samlet kjempet drabelige slag for å redde skipet og avlive de vrangforestillinger som var kommet til uttrykk om skutens betydning og angivelig manglende sjødyktighet. Og man må vel bare kunne konstatere at Oslo Sjømannsforening kom fra disse slag med flagget til topps. Ikke minst gjaldt det foreningens vellykkede bestrebelser på å få «CHRISTIAN RADICH» med på deltagelse i skoleskipsregattaen fra Plymouth til Lisboa i 1956. Her gikk skuten klart til topps, under myndig kommando av Oslos mangeårige havnerådmann, kaptein Yngvar Kjelstrup. Om det forarbeidet som Oslo Sjømannsforening gjorde, hadde Norges Handels- og Sjøfartstidende dette å si :

SJØFOLK UTEN LØNN SØKER REDER

For norsk deltagelse i kappseilas Plymouth-Lisboa.

På siste møte i Oslo Sjømannsforening utspant det seg en meget livlig diskusjon om hvorvidt Norge til sommeren burde delta med et av skoleskipene i kappseilasen mellom Plymouth og Lisboa. Det ble fra flere talere fremholdt at det kanskje kunne vise seg å være vanskelig å skaffe brukbare sjøfolk til en slik seilas, idet man jo måtte forutsette at det bare var øvede mannskaper som kunne komme i betraktning.

 Fred A. Fredhøi reiste seg da og tilbød seg å overta stuertjobben uten betaling. Neste taler var kaptein Anzjøn som sa: - Jeg hadde virkelig tenkt å tilby meg å være skipper på den turen, men når Fredhøi har tilbudt seg å være stuert, begynner jeg å få de største betenkeligheter. Kontorsjef Lie hos Olsen & Uglestad meldte seg som messegutt, og siden var det stor påmønstring av styrmenn og matroser. Til en slik tur trenges det selvfølgelig penger, og større innsats enn å gå inn for jobben ombord uten lønn, kan man vel ikke forlange av Sjømannsforeningens medlemmer. Men nå håper man på at en eller annen vil påta seg finansieringen av turen.Det kunne jo være ganske morsomt om også det norske flagg var representert ved en slik seilas.

Hardt vær på land var det også for «CHRISTIAN RADICH» og Oslo Sjømannsforening som skutens selvbestaltede beskytter i 1957 da diskusjonen om skoleskipenes anvendelighet raste på det aller verste, og da så mange av de yngre skipsførerne ville skoleskipene til livs. Et meget stormfullt møte finnes referert i november 1957 der bl.a. kaptein Yngvar Kjelstrup tok sitt skoleskip og sine gutter i varmt forsvar. Mange av førstereisguttene kommer idag fra bondelandet, sa Kjelstrup bl.a. De trenger å lære gymnastikk og få et begrep om hva en skute er for noe. De første dagene tør de kanhende ikke gå lenger enn et stykke opp i vantet, men det går ikke så mange dagene før de beveger seg scenevant på røilene. Og, sa kaptein Kjelstrup, jeg har mang en gang gått og frydet meg over den arbeidsbevissthet guttene legger for dagen i sitt arbeid i riggen. De oppdager nemlig snart at det arbeid de der gjør, er livsviktig for dem selv og alle ombord. De blir ansvarsbevisste.

 Senere ebbet motstanden innen sjømennenes egne rekker mot skoleskipene ut, og så kom «WINDJAMMER»-filmen med «CHRISTIAN RADICH» som filmens eneste og strålende primadonna. Da forstummet all skepsis om skoleskipenes anvendelighet. Senere har det mest vært økonomien som har påført foreningen bekymringer.

 De senere årene har nok interessen for «CHRISTIAN RADICH» avtatt noe fra Oslo Sjømannsforenings side. Det skyldes flere forhold, ikke minst den drastiske nedgangen i rekrutteringen til sjømannsyrket blant norske ungdommer ved utflagging og etablering av NIS-modellen. Mannskapslistene i norske skip ble fyllt med sjøfolk fra u-land, og behovet for norsk skoleskipsutdannelse opphørte. Interessen for fortsatt bevarelse av skoleskipene er ført over til personer som egentlig står nokså fjernt fra den norske handelsflåte.

Institusjonen «Christian Radichs Venner» ble stiftet av entusiaster som ikke hadde bakgrunn fra handelsflåten og sjømannsyrket, og med NRK inn som støttespiller har det utviklet seg til en «show-boat»-virksomhet, noe fjernt fra det opprinnelige behov.

 «CHRISTIAN RADICH» seiler fremdeles på tokt med ungdommer av begge kjønn som underordnede mannskaper, men med kvalifiserte offiserer, hvis dyktighet ikke kan trekkes i tvil. Skoleskipet deltar også i mange internasjonale regattaer og har med heder vist de norske farver i fremmede havner.

Skoleskipet deltok således i Columbusregattaen i 1992, i forbindelse med Columbusfeiringen i U.S.A. «CHRISTIAN RADICH» krysset Nord-Atlanteren både frem og tilbake med kaptein Dag Frigstad som fører. På hjemturen fra Boston til Oslo ble det notert fartsrekord, og regattaen ble en suksess for «CHRISTIAN RADICH».
Men tidene har forandret seg. Noen virkelig stor kjæledegge for Oslo Sjømannsforening er nok «CHRISTIAN RADICH» ikke lenger.