Oslo Sjømannsforening-en faglig og sosial maritim institusjon i byen gjennom 175 år

Foreningens Øiemed er at skaffe hinanden indbyrdesUnderretning om alle Sager vedkommende Skibsfarten, ligeledes staae hinanden bi i Raad og Daad, udbrede practiskog theoretisk Sømandskab samt i det hele virke til den hele Stands Fremadskriden.

Slik lød §1 – formålsparagrafen – i den eldste kjente versjonen av vedtektene i Christiania Sømandsforening. Den er riktignok fra 1859, men formålet var nok det samme da foreningen ble stiftet 13 år tidligere, den 19. desember 1846, som i dag, 175 år senere, om enn i en annen språkdrakt og med en ikke uvesentlig tilføyelse:

Oslo Sjømannsforening, stiftet 19. desember 1846, har til formål å knytte medlemmer av sjømannsstanden og andre sjøfartsinteresserte bedre sammen, og virke for alt som kan tjene sjømannsstandens og sjøfartens interesser. Foreningen skal virke for å bevare og utbre kjennskap til vår maritime kultur og sjøfartshistorie, og bidra til et godt sosialt felleskap.

 1840-årene var tiåret da sjømannsforeningene så dagens lys i flere norske kystbyer. Den første, Drammens Sømandsforening, ble stiftet i 1843, i 1850 var tallet syv, i 1870 24. De fleste var å finne på Øst- og Sørlandet, hvor skipsfarten var i sterk vekst, ikke minst etter opphevelsen av den britiske Navigasjonsakten og utbruddet av Krimkrigen.

Seilloftet over Wilhelm Tamms reperbane på Nyland ved utløpet av Akerselva hadde nok allerede vært et møtested for skipperne når seilskutene la opp for vinteren. Om følgende avisnotis fra Drammen i november 1843 spilte noen rolle, skal være usagt, men tanken bak ga gjenklang:

Et af vore Skibsførere længe næret Ønske er den 23. ds. blevet realiseret ved Stiftelse af en Sømandsforeningher i Byen, hvis Tendends blandt andet er: Deels ved bestemte Sammenkomster vedrørende Gjenstande, deelsved Anskaffelse af passende nautiske Skrifter at bane den tenkende og fremadstrebende Sømand Adgang til yderligere Uddannelse for sit Fag.

16 personer var til stede da Christiania Sømandsforening ble formelt stiftet 15. desember 1846. Som formann ble valgt Bernt Hall, mens «husverten» repslager Wilhelm Tamm, ble foreningens første sekretær.

Ordet «Sømand» hadde et atskillig snevrere begrepsinnhold i stifternes samtid enn i dag.  Dette var en faglig forsamling, ingen fagforening, som slett ikke var åpen for alle. Medlemskapet begrenset seg til Skibsførere og Styrmænd, der efter at være skriftlig indmeldte, i et Møde af Een og af Medlemmene, næste Samling voteres paa, og da have Pluraliteten af de tilstedeværende Medlemmers Stemmer for sig. Andre, som interessere sig for Foreningen, kunne antas, men da bare med to tredjedels flertall. 

Til forskjell fra de siste 125 år, er kunnskapen om foreningens virksomhet i de første femti, svært begrenset. Forhandlingsprotokollene fra 1846 til 1896 er kommet bort, visstnok under forberedelsen av en planlagt, men aldri utgitt historikk til femtiårsjubileet i 1896. Av saker som ble drøftet i disse årene kan nevnes fyr- og merkevesen, losvesen, havnepoliti, redningssaken, lanterneføring, rorkommando m.m. Foreningen var også opptatt av sosiale spørsmål, ikke minst ønsket om en pensjonsordning for sjøfolk. 

I 1873 tok foreningen initiativet til å reise en avstøpning av Vilhelm Bissens Tordenskjold-statue utenfor Holmens Kirke i København. Tiltaket måtte imidlertid oppgis fordi Trondheim som allerede hadde sikret seg en avstøpning nedla en bestemt protest. Foreningen i Oslo tok igjen det forsømte i 1920 ved 200-års minnet for sjøheltens død, i form av en storstilt markering ved Axel Enders statue på daværende Tordenskjolds Plass.

Et mer varig monument initiert av foreningen var Minebøssen, et minnesmerke over sjøfolk som mistet livet under den første verdenskrig. Saken var omstridt – sjøfolkene betraktet bøssen som et «avlat» fra rederhold, mens Oslo kommune ikke fant en passende plassering. Etter avtale med Aker kommune ble bøssen i 1921 anbrakt for enden av Huk Aveny, siden 1964 på Bygdøynes. 

 Det sparsomme kildematerialet fra de første femti årene gir imidlertid inntrykk av at foreningen nøt stor faglig autoritet.  I en tid med få offentlige institusjoner, var det naturlig å innhente råd og opplysninger fra kompetent hold, og i maritime spørsmål var sjømannsforeningene et naturlig valg, ikke minst den i landets hovedstad. Foreningene tok ikke stilling i politiske saker, men det var ingen hemmelighet at sympatien lå til høyre., både av prinsipielle og praktiske årsaker, slik det kom til uttrykk i to sentrale stridsspørsmål sist på 1800-tallet: Unionsflagget og konsulatsaken. Da Johan Sverdrup i 1879 foreslo å fjerne unionsmerket – «sildesalaten» fra handelsflagget, sluttet sjømannsforeningene helhjertet opp om en uttalelse fra foreningen i Arendal: Unionsmærket i vort Nationalflag bør beholdes, først fordi man betragter det som en Æressag for vort Land ligeoverfor Udlandet ved et synlig tegn at vise sin Glæde og Stolthed for Forenngen med Sverige; dernæst fordi Flaget er blevet os dyrebart som det Mærke under hvilket vor Koffardiflaade fra en ringe, uanselig Stilling har svunget sig til en af Verdens anseeligste Flaader, og endelig fordi praktisk Henseende taler stærkt imod enhver Forandring i et Flag som har fundet et saadant Fodfæste som vort over snart hele den civiliserede Verden. Like klar var protesten fra Osloforeningen da saken kom opp på nytt i 1892: Dette Flag er anerkjendt og respekteretover hele Verden og under dette har vor Sømandsstand fundet Hæder og Ære og landet velstand, derfor er Flaget os kjært som det er.

Da Stortingets konsulatkomité i 1891 krevde et eget norsk konsulatvesen på grunn av ubalansen i størrelsen mellom den norske og den svenske handelsflåten, delte en komite nedsatt av Kristiania Sjømannsforening seg i et flertall for og et mindretall imot kravet. Resultatet av voteringen i plenum ga et klart svar: Flertallet fikk 12, mindretallet 48 stemmer. Det skal imidlertid tilføyes at da saken igjen var til behandlig i Stortinget 2. april 1895, vedtok foreningen en ærbødig henstilling om å søke unionskonflikten løst på fredelig måte gjennom forhandlinger.

Ved århundreskiftet ble staten tilført stadig større oppgaver og ansvarsområder, med andre og nye høringsorganer, både faglige og næringspolitiske. Den reviderte sjøfartsloven fra 1893 la større vekt på sosiale rettigheter, skipene sjødyktighet, m.m. Kravet om lastelinje på norske skip fikk mildt sagt blandede reaksjoner i sjømannsforeningene. Seilskuterederne øst for Lindesnes krevde et internasjonalt vedtak, i motsatt fall ville utenlandske fartøyer uten lastelinje ha et konkurransemessig fortrinn. Det oppsto en pikant situasjon for Osloforeningen at blant medlemmene var Magnus Andersen, grunnlegger og redaktør av to maritime aviser, Norges Sjøfartstidende og Kysten, og berømt for seilasen i 1893 over Atlanterhavet medViking, en kopi av Gokstadskipet. I 1903 ble han leder av det nyetablerte Sjøfartskontoret, hvor han ble den fremste talsmannen for lastelinje og andre sikkerhetskrav. Etter protester fra mange hold måtte han i 1911 fratre stillingen som sjøfartsdirektør. I 1935 ble Magnus Andersen utnevnt til æresmedlem av Oslo Sjømannsforening.

Dannelsen i 1902 av Sjømannsforeningenes Fellesforening, senere Sjømannsforeningenes Landsforbund, kan som et tiltak fra foreningene til å beholde status som fagkyndig rådgiver i maritime spørsmål. Forbundet tok i årenes løp en rekke initiativ, både i egen regi og i samarbeid med andre organer, blant annet for krigsseilernes rettigheter. Henvendelser fra det offentlige til forbundet ble imidlertid stadig færre. Oslo Sjømannsforening var fast representert i styret og ledet sekretariatet inntil 2008, da foreningen meldte seg ut, seks år før Landsforbundet ble nedlagt i 2016.

 Etter hvert som sentrale instanser overtok rollen som offentlige høringsorganer, la Oslo Sjømannsforening økende vekt på oppgaver knyttet til vår sjøfartskultur. To av byens viktigste maritime attraksjoner, Norsk Sjøfartsmuseum (i dag Norsk Maritimt Museum) og Frammuseet, står i takknemlighetsgjeld i foreningen.

Foreningen Norsk Sjøfartsmuseum ble stiftet i 1914, etter initiativ av Kristiania Sjømannsforening. Selv om foreningen alltid var representert i styret, ble denne ordningen først formelt bestemt i 1939, sammen med en representant fra Oslo kommune. Siden konsolideringen av Norsk Maritimt Museum med Stiftelsen Norsk Folkemuseum i 2014 har Oslo Sjømannsforening vært representert ved et medlem i Norsk Sjøfartsmuseums Venneforening.

I 1916, to år etter stiftelsen av Norsk Sjøfartsmuseum, var foreningen inne på en overføring til museet av polarskipet Fram, som forfalt i Horten, ribbet for alt som kunne brukes på Amundsens nye ekspedisjonsskip Maud. Museets økonomi gjorde dette umulig, og etter flere framstøt de neste årene, la foreningen saken død, inntil foreningens æresmedlem Otto Sverdrup i 1925 dannet en ny Fram-komité som fikk vind i seilene. Frammuseet på Bygdøynes ble innviet i 1936, og foreningen hadde fast plass i styret inntil 1988, da stiftelsen forandret sine vedtekter.

Selv om begge institusjoner ble til uten direkte medvirkning fra foreningen, fikk foreningen et nært og langvarig forhold til Oslo Sjømannsskole og Oslo Skoleskip, blant annet i forbindelse med byggingen av Christian Radich midt på 1930-tallet. 

Ved nedleggelsen og salget i 1995 av Oslo Internasjonale Sjømannshjem dannet salgsfortjenesten grunnkapitalen i det som i dag heter Oslo Maritime Stiftelse. Fondet forvaltes av to representanter fra henholdsvis Oslo Sjømannsforening og Oslo Rederiforening, som også hadde vært Sjømannshjemmets styre siden 1902. Fondet støtter ideelle formål med tilknytning til skipsfart og maritim kultur. 

Foreningen har i årenes løp hatt ansvaret for en lang rekke stiftelser og legater, blant annet Mogens Thorsens og Hustrus Understøttelsefond for Sømænd, opprettet i 1886, på 519 000, tilsvarende 40 millioner 2020-kroner. Både dette og en lang rekke andre testamentariske legater som foreningen har administrert, ble i 2008 slått sammen til Oslo Sjømannsforenings Stiftelse.

 Det er uvisst når foreningen fant større og tjenligere steder å treffes enn på Timms seilloft og hvilke møtelokaler som ble brukt den første tiden.  En ikke navngitt kafé ikke langt fra Karl Johans gate blir nevnt, og etter hvert ble møtene lagt til Handelsstandsforeningen, Håndverkerforeningen, Arbeidersamfunnet, Sjømannshjemmet o.fl. I alle år stod ønsket om eget hus på dagsorden. En byggekomité så dagens lys allerede i 1884, men først i 1926 ble foreningen «herre i eget hus» ved kjøpet av Kronprinsens gate 1, og året etter ble lokalene tatt i bruk. 

Fra å bestå av privatleiligheter ved tiden for kjøpet, er eiendommen i dag en ren forretningsgård, hvor foreningen selv disponerer første etasje for administrasjon, mens underetasjen er viet møter og sosiale arrangementer i store og representative lokaler. Ved årsskiftet 1936/37 ble foreningens 90-årsjubileum feiret under stjernekuppelen i den nyinnredede festsalen, tegnet av arkitekt Ragnar Nilsen.

 I Kuppelsalen og de tilstøtende selskapslokaler følger foreningens aktiviteter et mønster som har vært uforandret i tiår etter tiår: Medlemsmøte med faglig foredrag og enkel servering en onsdag i måneden, etterfulgt onsdag to uker senere med spiseaften, tradisjonelt dominert av skipskost eller torsk. Årets siste middag, Stiftelsesmiddagen, legges til onsdagen nærmest 19. desember, foreningens stiftelsesdato. Dessuten arrangeres det båtreiser og andre utflukter, gjerne med kulturelle innslag, i regi av foreningens kulturkomité, som også har ansvaret for foreningens betydelige samling av marinemalerier, modeller, bibliotek og andre maritime gjenstander.

Visse tradisjoner går likevel over i historien: 20. februar 2011 ble det årlige ball, en av foreningens lengstlevende arrangementer, avholdt for siste gang. Ballet var blant de høyst få anledninger med damer til stede. Som navnet på foreningen tilsier, var dette et forum for menn. I 1972 ble ordlyden i foreningens §2 forandret fra: Medlem av foreningen kan enhver mann bli, som fører eller har ført fartøy… til: Medlem av foreningen kan enhver bli som fører eller har ført fartøy …  Likevel var det først i 1987 at foreningen fikk sitt første kvinnelige medlem.  Flere har kommet til, men selv om damer er velkomne, er det kvinnelige innslaget fortsatt forholdsvis beskjedent.

 Oslo Sjømannsforening har for tiden i underkant av 400 medlemmer, en jevn nedgang siden årtusenskiftet, da tallet var nærmere 600. Tallet er likevel høyt sammenliknet med mange andre foreninger, og oppslutningen om spiseaftnene og andre sosiale tiltak bekrefter at foreningen fortsatt har en solid stamme av gode støttespillere. 

Her ser vi "kuppelsalen" dekket opp til spiseaften