OSF 150år-Sjømannsforeningens fødested

Sjømannsforeningens føde­sted - en iskald havn i Oslo 

 Meget har forandret seg på Oslo havn i årenes løp. Trafikk­situasjonen er for eksempel blitt en helt annen bare i løpet av de siste 25 årene. Det er ikke så livlig på havnen av skip og sjø­folk som det var for noen 10-år siden. Så sent som ca. tre 10-år tilbake var skipstrafikken sterkt hem­met av isproblemer i månedene januar og februar. Enkelte vin­tre var problemene endog så store at havnen ikke kunne hol­des åpen for trafikk med norsk isbrytertjeneste. Man måtte gå til det, etter manges mening, nedverdigende skritt å leie uten­landske isbrytertjenester, til og med fra Sovjet-Unionen. I de dager var det et tilsynelatende godt angrepspoeng for pressen å hevde at norske myndigheter manglet initiativ til å skaffe Norge egnet isbryter. Pressen har mistet dette angrepspoenget siden det praktisk talt ikke har vært isproblemer de siste par 10-år. 

 Is så langt øyet rakk 

Rundt århundreskiftet var havnen og fjorden islagt så langt øyet rakk.Det fantes ikke isbrytere sterke nok til å holde farvan­net farbart for skipstrafikk. Trafikken var livlig nok, men det var av folk på isen. Bilder fra havnen denne tiden viser jo et yrende skøyteløp fra innerst i Frognerkilen til Bjørvika og videre øst­over. Det ble til og med arrangert hestetravløp på isen. Legendariske Yngvar ?elstrup, som var havnerådmann og sjef for Oslo havn fra 1923 til 1954, har forfattet Oslo havns his­torie frem til 1954. Han har i sin bok beskrevet disse forholdene på havnen rundt århundreskiftet. ?elstrup skriver blant annet at skipsfarten på Kristiania den tiden var begrenset til sommer­fart. Havnen frøs i november-desember, senest 1. januar, og de fleste av skipene ble lagt opp i Bjørvika og frøs fast for vinteren. Hver vinter var Bjørvika fast travløpsbane. Fra 1860 ble travlø­pene flyttet, først til Pipervika og senere til Frognerkilen. Foruten havnen frøs det indre av fjorden til, regelmessig til Nesodden, eller i strenge vintre til Steilene, undertiden lengre utover. I løpet av mars begynte de hjemmeværende skip å forberede seg på å komme ut, og de pleide å komme avsted i begynnelsen av april. 

Isvekking - et livlig skuespill 

I?elstrup skriver i sin historiske beretning om noe som ble kalt isvekking. Det er vel et ord som er forsvunnet fra moderne norsk terminologi, men betydningen ligger jo i navnet. Isvekking var det samme som å få vekk isen, med andre ord å bryte råk. Dette bød på et livlig og fengslende skuespill. En mengde folk fra byen kom utover på isen for å se på arbeidet, skriver Selstrup. Mannskapet samlet seg, og de kaltes alltid for loser -som en smigrende betegnelse - til tross for at det ikke var mange loser blant dem. Det var jo på denne årstiden mange le­dige sjøfolk i byen, staute folk som meldte seg til å være med.De møtte opp i svære sjøstøvler og var rustet med hver sin ispil. Det var kaldt, både for de opptredende og tilskuerne, men det manglet aldri på styrkedråper, selv om disse ikke alltid var på den rette siden av lover og vedtekter. Når arbeidet begynte, måtte først råken stikkes ut rettlinjet og passe bred. Så ble isen hugget igjennom ved hjelp av ispig­gene til det var åpnet en renne på hver side av råkens bredde. Det var nok et veldig arbeide å hugge råkens kanter fra Bjørvika til Nesodden og Steilene, og I?elstrup skriver at det var en svær jobb, som også krevde fagmannskunst og øvelse. Etterpå ble det liv på havnen igjen, av skip som skulle ut, og av ventende skip som skulle inn på havnen for å losse kornlaster eller andre livs­viktige varer fra det store utland. 

Positivt resultat av isen 

Det er jo meget interessant å konstatere at den fremdeles livs­kraftige sjømannsforening i Norges hovedstad ble til like før jul i det Herrens år 1846, takket være isforholdene på havnen. I den historiske beretningen om foreningens tilblivelse heter det at vintrene ble lange for den tidens norske sjøfolk. Noen få av dem var heldige og sikret seg noe tilfeldig arbeid, men det var de underordnede sjøfolkene. For skipperne var det verre. De var jo herrer på byen, og deres verdighet forbød dem å ta tilfeldige manuelle jobber. Noe annet var det ikke mulig å få. Den beste fornøyelsen de da hadde, var å komme sammen et eller annet sted nede ved havnen for å få seg en prat og en god røyk. Her fikk de meget ofte selskap av redere, hvorav de fleste var kjøpmenn på den tiden. Svært mange av dem, kanskje de fleste, var utsprunget fra skipperstanden.Under disse sammenkomstene, i skyer av tobakksrøyk, gikk diskusjonene ofte høyt. Mangen god skipperskrøne ble fortalt og behørig applaudert, men ofte var det alvor over samtalene. Det kunne være markedets stilling eller skipsfartens fremtid, el­ler det kunne være sjømennenes sosiale og økonomiske proble­mer som kom under debatt. Under slike diskusjoner var det alvor under taket, og i en slik atmosfære ble ideen til stiftelsen av Christiania Sømandsfor­ening unnfanget. De formelle forberedelsene ble truffet på Timms seilloft i den sentrale delen av havnen 19. desember 1846, en dato som senere ble registrert som foreningens stiftelsesdato. 17 personer var tilstede på Timms seilloft da foreningen ble stiftet. De undertegnet alle møteprotokollen som stadfestet at Christiania Sømandsforening var blitt til. Disse 17 personer er dermed registrert som, den i dag, 150 år gamle Oslo Sjømanns­forenings stiftere. De ble benevnt «direktører», som jo var en mer farverik tittel enn «styremedlemmer». Første styreformann ble skipsfører Bernt M. Hall med skipsførerne F. Gløersen og A. Hesselberg som styremedlemmer. Som varamenn til styret, eller suppleanter som det het den gang, ble valgt G. Hamborg, M. Arnesen og C.Billmann, mens seilmaker, tidligere skipsfører W. Timm ble valgt til kasserer. Protokoll fra dette stiftelsesmøtet ble undertegnet av alle som var til stede. Foruten de nevnte herrer var følgende til ste­de: I .Hjorth, J.Wærner, O.A.Garboe, W.Wittusen, E .Muus, H. Holmsen, A.F.Achenhausen, O.l?jelsen, B.Nilsen og ].Svane. Det foreligger ellers bare sparsomme opplysninger om fore­ningens stiftelse, i og med at de to første forhandlingsprotokol­ler var forsvunnet. Det lyktes imidlertid forfatteren av 100 års jubileumsboken i 1946, journalist Carl Just, å finne en beret­nin'g i Universitetsbibliotekets arkiv om foreningens første 75 år. Beretningen var forfattet av daværende sekretær i forening­en, Ragnvald Rasmussen, redaksjonssekretær i «Handels- og Sjøfartstidende» og overrettssakfører Aug. Pedersen. Denne beretningen inneholdt et ganske fyldig og velskrevet referat av foreningens 25 års jubileumsfest og de første 25 år, publisert av «Handels- og Sjøfartstidende» i desember 1871. Fra denne beretningen kunne Carl Just hente de data om stif­telsen som her er gjengitt og også en del om foreningens virksomhet de første 25 år.

75 års beretningen gir en meget god beskrivelse av de siste 50 år og tyder på at det har funnet sted en oppgradering av for­eningens protokollføring i disse årene.
Den omtalte 75 års beretningen som opprinnelig ble gravet frem fra Universitetsbibliotekets arkiv, er nå også å finne i Oslo Sjømannsforenings sekretariat. I tillegg foreligger også en kort 15 års beretning om foreningens virksomhet frem til 1921, ut­arbeidet av C. Conrad Simonsen. En liten morsomhet finnes i 75 års beretningen på side 45 der det påvises noe av «særlig interesse» for foreningens med­lemmer. Det heter her: «Noget av særlig interesse kan derefter først paavises i 1897, da der den 26. januar blev ved tat et forslag om,
at foreningen gjenoptar den tidligere ordning, hvorefter der for foreningens regning holdes piper og tobak efter forhand­lingene. Forslaget blev ved tat mot 3 stemmer.» Man kan, etter dette, konstatere at verden er gått fremover,
også for Sjømannforeningens medlemmer. I moderne tider har det praktisk talt ikke vært tobakksskyer å øyne under himmel­hvelvingen i Oslo Sjømannsforenings festsal.
Navnet Timms Reperbane har jo fått en bred plass i fore­ningens historie. I sin tid var Timms Reperbane det ledende fir­ma i Norge innen tauverksproduksjonen til datidens norske seilskipsflåte. Dette firma eksisterer den dag idag, med fabrikk­
virksomhet av moderne tauverk. Adressen er nå Strømsveien i Oslo og har det forenklede navnet Timm A/S. I 1972 kunne fir­maet feire 200 års jubileum, noe ikke mange firma i Norge kan gjøre. Jubileet ble i 1972 markert med en pen liten trykksak der også stiftelsen av Christiania Sømandsforening er beskrevet. Navnet Timm er en gjenganger i Oslo Sjømannsforenings 150-årige historie. Foreningens første kasserer/sekretær var, som nevnt, Wilh. Timm, daværende sjef for firmaet. Ifølge ju­bileumsheftet var han en meget produktiv herre med 15 barn og med bare en kone. Senere finner vi navnet Timm som medlemmer av styret.
En som sterkt markerte seg, var Hans Timm, formann fra 1954 til 1956. Han var en meget representativ og populær formann som dessverre døde i altfor ung alder etter en litt for strevsom seiltur i Oslofjorden.