Norsk Maritimt Museum

Initiativtager var formann i Sjømannsforeningen, skipsfører og forsikringsdirektør Christian Eitrem. Han fikk sikret foreningen en stand ved Skarpsno un­ der verdensutstillingen der han kunne demonstrere for hele verden, hva et sjøfartsmuseum ville bety for sjøfartslandet Norge. Han la vekt på sjømennenes betydning ved oppbyggingen av den unge, selvstendige nasjonen. 

Offisiell forslagsstiller var Sjømannsforeningen Fellesforening (nå Sjømannsforeningenes Landsforbund) , men Kristiania Sjømandsforening var initiativtaker og talerør for saken.Christian Eitrem tok sikte på å overbevise Kristiania Kommunestyre at byen sårt trengte et sjøfartsmuseum for å bevise sjøfartens store betydning for den unge nasjonens fremgang. Lunkenhet fra kommunens side virket mot sin hensikt. Den inspirerte Eitrem og hans meningsfeller til sterkere innsats. Hans entusiasme spredte seg også til rederkretser, hvilket resulterte i et generøst gavebeløp, stort nok til å kjøpe området ved Frammuseet, der Norsk Sjøfartsmuseum senere ble bygget.

At det skulle bli så problematisk og ta så lang tid å realisere byggeplanene, var det nok ingen som hadde drømt om. Norsk Sjøfartsmuseum fikk midlertidig opphold i den såkalte «Generalgården» som tilhørte Norsk Folkemuseum. Gården var ikke hensiktsmessig og heller ikke på langt nær stor nok som bevaringssted for Norsk Sjøfartsmuseums økende samling av museumsklenodier.

 «Generalgården» ble tilholdssted for Norsk Sjøfartsmuseum i ca. 20 år, og hele tiden slet direktør Kristian Kielland med en elendig økonomi. Han ble i 1956 avløst av konservator Svein Molaug, som fra første stund var full av entusiasme og arbeidslyst og viste en jernhård vilje til å skjære igjennom vanskeligheter.Og så en dag slo skipsreder Per Meyer neven i bordet, og inni neven var en sjekk på 4 millioner kroner, et beløp stort nok til å sette i gang med byggeplanene ved Bygdøynes.

Skipsreder Meyers millioner var ikke på langt nær nok, selvfølgelig. Byggeplanene måtte realiseres etappevis, med restaurant «Najaden» og den store festsalen som første byggetrinn. Noen år senere fulgte Båthallen, som var en fin begynnelse til et prektig sjøfartsmuseum, og med årene ble Norsk Sjøfartsmuseum bygget ut i sin nåværende vakre og rasjonelle form. Den gir ikke alene muligheter til å bevare og stille ut den voksende mengde av museumsklenodier, men gjør det mulig å arrangere aktuelle utstillinger, med en utstrakt foredragsvirksomhet og festlige arrangementer.

Norsk Sjøfartsmuseum er blitt et meget populært og lærerikt sted å besøke for både nordmenn og utlendinger.

Økonomien har jo bedret seg med årene, og Norsk Sjøfartsmuseum er i dag mottaker av offisiell støtte fra myndighetenes side, men ikke nok til å fungere som et effektivt sjøfartsmuseum for blant annet en strøm av turister fra hele verden. Museets stab må fremdeles arbeide hardt og effektivt for å få endene til å møtes, men utbyggingen, i henhold til byggeplanene, er likevel på det nærmeste effektuert.

Etter mange års entusiastisk innsats gikk Svein Molaug i 1985 over i pensjonistenes rekker og overlot ledelsen av museet til direktør Bård Kolltveit, et arbeidsjern, full av ideer, en enorm berikelse for Norsk Sjøfartsmuseum. Han har, som nestkommanderende på museumssiden, fått med seg kunnskapsrike konservator Johan Kloster, som både hadde navigatørutdannelse og fartstid som overstyrmann før han fikk akademisk utdannelse ved universitetet som gjorde ham kvalifisert for konservatorjobben ved Norsk Sjøfartsmuseum. Han er også kvalifisert dykker, hvilket har ført til bergingen av mange museumsklenodier som ellers ville blitt liggende på havets bunn til evig tid. På den økonomiske siden har Kolltveit også fått en fagmann, nemlig økonomidirektør Gunnar Dahl. Ellers har Norsk Sjøfartsmuseum nå sikret seg en adekvat museumsstab av eksperter.
Nåværende representant for Oslo Sjømannsforening i styret er sjøkaptein Conrad Rye-Holmboe.

 En interessant tilvekst til Norsk Sjøfartsmuseum er hjembringelsen av polarskuten «GJØA». Den ble i sin tid ført av Roald Amundsen og var første skute gjennom Nordvestpassasjen.Den hadde i over et halvt hundre år ligget i Golden Gate Park i San Francisco og var i ferd med å gå i oppløsning da skuten ble reddet fra fullstendig forfall av en gruppe norske shippingfolk, først og fremst Oslo Sjømannsforenings representant i styret til Norsk Sjøfartsmuseum, sjøkaptein og direktør Wilh. Eitrem. Han var sønn av den før omtalte Christian Eitrem, hvis navn er gått over i historien som initiativtaker til å reise Norsk Sjøfartsmuseum. Han har forøvrig satt spor etter seg ved en praktfull gave fra familien Eitrem til festsalen i Kronprinsensgate 1. Det er et meget verdifullt maleri av en seilskute under fulle seil.

 Oslo Sjømannsforening er også med årene blitt meget stolt av sin «datter» nr. 2, Norsk Sjøfartsmuseum.I forbindelse med bergingen av polarskuten «GJØA» som museumsfartøy for Norsk Sjøfartsmuseum, må også nevnes at sjøkaptein Per Henrik Andreassen, som senere ble meget aktiv og ryddig sekretær i Oslo Sjømannsforening og bestyrer av Kronprinsensgate 1, på tidspunktet for hjemsendelsen av  «GJØA» var Port Captain for Fred. Olsen i SanFrancisco. Som sådan tok han meget aktivt del i prosjektet med å få polarskuten hjemsendt, og han var i den forbindelse  Wilh. Eitrems «høyre hånd» i San Francisco. Nok et bevis for at Oslo Sjømannsfcrening har deltatt meget aktivt i å etablere det meget fine museumsmiljøet ute på Bygdøynes.

 
Wilhelm Eitrem’s sønn, Christian Eitrem, her foreviget sammen med skutemaleriet. Også han holder tradisjonene overfor Oslo Sjømannsforening vedlike gjennom interesser og medlemsskap.

Den 1. januar 2010 endret museet navn fra Norsk Sjøfartsmuseum til Norsk Maritimt Museum og i 2015 ble det en del av stiftelsen Norsk Folkemuseum.